Forskrift om kasserte kjøretøy
Fastsatt av Miljøverndepartementet 26. juni 2002 med hjemmel i lov av 11. juni 1976 nr. 79
om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) § 4, jf. kgl. res. av 7.
september 1990 nr. 730 og lov av 13. mars 1981 om vern mot forurensninger og om avfall
(forurensningsloven) §§ 29 og 33, jf. kgl. res. av 8. juni 1983 og 11. juli 1993 nr. 785. Jf.
EØS-avtalen vedlegg XX, direktiv 2000/53/EF om kasserte kjøretøy og vedtak 2002/151/EF.
Det gjøres oppmerksom på at kommentarene til forskriften ikke er en del av denne.
Kapittel I: Innledende bestemmelser
§ 1 Formål
Formålet med forskriften er å forebygge og redusere miljøproblemer kjøretøy forårsaker når
de ender som avfall.
§ 2 Virkeområde
Forskriftens kapittel II, III og VI gjelder for kjøretøy i gruppe M1 og N1 samt
trehjulsmotorvogn som ikke er trehjulet motorsykkel, jf. forskrift av 4. oktober 1994 nr 918
om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften).
Forskriftens kapittel IV gjelder for alle kjøretøy.
Forskriftens kapittel V gjelder for kjøretøy i gruppe M1 og N1, beltemotorsykler, minibusser
og busser som er under 6 meter lange og innrettet for transport av inntil 16 personer foruten
fører samt for campingbiler og kombinertbiler.
Forskriften gjelder ikke på Svalbard.
Kommentar til § 2 Virkeområde
Forskriften gjelder for produksjon og import av kjøretøy, samt for behandling av kasserte kjøretøy.
M1: Kjøretøy som i hovedsak er innrettet for transport av personer, med høyst åtte seter utover førersetet.
N1: Kjøretøy som i hovedsak er innrettet for transport av gods med en totalvekt som ikke overstiger 3,5
(metriske) tonn.
I tillegg gjelder forskriften trehjuls motorkjøretøy som i hovedsak er innrettet for transport av gods med en
hastighet over 45 km/time.
Denne forskriftens kapittel IV Behandling av kasserte kjøretøy gjelder i stedet for §§ 6, 7, 10 og 11 i forskrift om
spesialavfall. Dette innebærer at behandlingsplassene kan ta i mot (mot vederlag) kjøretøy som ikke er omfattet
av produsentansvaret. Slike kjøretøy kan dermed tas i mot uten at biloppsamleren må ha en egen tillatelse etter
spesialavfallsforskriften.
På Svalbard er kasserte kjøretøy regulert i miljøloven for Svalbard.
§ 3 Definisjoner
a) Med produsent menes enhver, også privatpersoner, som produserer eller importerer
kjøretøy til Norge
b) Med behandling menes enhver aktivitet etter at kjøretøyet er levert til et
behandlingsanlegg for kasserte kjøretøy for fjerning av farlige stoffer og videre
demontering, deling, fragmentering, gjenvinning eller forberedelse til fjerning av
restavfall etter fragmentering (shredder-fluff), eller andre operasjoner som gjøres for
gjenvinning eller sluttbehandling av det kasserte kjøretøyet og dets deler.
c) Med farlige stoffer menes kjemiske stoffer og stoffblandinger som kan medføre helse-,
miljø-, brann- eller eksplosjonsfare, jf. § 3 i forskrift av 21. august 1997 om klassifisering
og merking mv av farlige kjemikalier.
d) Med demonteringsopplysninger menes alle opplysninger som er nødvendige for å
behandle kasserte kjøretøy på en miljømessig forsvarlig måte, herunder opplysninger om
plassering av komponenter og materialer med innhold av farlige stoffer og opplysninger
om gjenvinnbarhet.
Kommentar til § 3 Definisjoner
Kjøretøy som er 30 år eller eldre ansees ikke som kasserte dersom de er historiske kjøretøy eller kjøretøy som
har verdi for samlere, museum osv. og de er holdt i en fornuftig og miljømessig stand. Dette gjelder uavhengig
av om kjøretøyet er klart til bruk eller om det er helt eller delvis demontert.
Kapittel II: Produksjon og import av kjøretøy
§ 4 Utfasing av komponenter
Fra 1. juli 2003 er det forbudt å importere kjøretøy produsert etter 1. juli 2003 som inneholder
bly, kvikksølv, kadmium eller seksverdig krom på andre bruksområder enn dem som er
unntatt i vedlegg 2 til denne forskrift. Fra samme tidspunkt er det forbudt å produsere slike
kjøretøy.
Den som produserer eller importerer kjøretøy med komponenter og materialer som er unntatt
fra forbudet i 1. ledd, jf. vedlegg 2 til denne forskrift, plikter å merke eller på annen måte
gjøre identifiserbare de av komponentene og materialene som ved kassering skal fjernes før
videre behandling.
Kommentar til § 4 Utfasing av komponenter
Det er fortsatt tillatt å importere kjøretøy som er produsert før 1. juli 2003 og som inneholder de nevnte stoffene
bly, kvikksølv, kadmium eller seksverdig (hexavalent) krom.
§ 5 Informasjonsplikt
Den som ervervsmessig produserer eller importerer kjøretøy plikter å sørge for at det
foreligger demonteringsopplysninger for hver type nytt kjøretøy som produseres eller
importeres, senest seks måneder etter at kjøretøyet er tilgjengelig for omsetning.
Den som ervervsmessig produserer eller importerer komponenter til kjøretøy skal på
anmodning fra virksomheter som driver behandling av kasserte kjøretøyer gi
demonteringsopplysninger.
Kommentar til § 5 Informasjonsplikt
Denne paragrafen gjelder ikke for den som importerer kjøretøy til eget bruk/egen virksomhet.
Kapittel III: Retursystem for kasserte kjøretøy
§ 6 Produsentansvar
Produsenter plikter å sørge for miljømessig forsvarlig innsamling og behandling av kasserte
kjøretøy i samsvar med kapittel IV i denne forskriften. Plikten for hver produsent omfatter
den forholdsmessige andel kasserte kjøretøyer som tilsvarer vedkommendes markedsandel for
det norske marked samme år.
Produsenter skal innen 1. januar 2006 sørge for at 85 prosent, målt etter vekt, av deres
forholdsmessige andel av de kasserte kjøretøyene, jf. første ledd, gjenvinnes, hvorav minst 80
prosentpoeng materialgjenvinnes og resten energiutnyttes.
Produsenter skal innen 1. januar 2015 sørge for at totalt 95 prosent, målt etter vekt, av deres
forholdsmessige andel av de kasserte kjøretøyene, jf. første ledd, gjenvinnes, hvorav minst 85
prosentpoeng materialgjenvinnes og resten energiutnyttes.
Produsenter plikter å sørge for tilfredsstillende informasjon til publikum og øvrige berørte
aktører om retursystem for kasserte kjøretøy.
Plikten etter denne paragrafen skal oppfylles gjennom deltakelse i godkjent retursystem, jf. §§
7 og 8.
Kommentar til § 6 Produsentansvar
Plikten dekker krav til innsamling av kasserte kjøretøy tilsvarende den til enhver tid gjeldende markedsandel og
skal være geografisk fordelt over hele landet. Man kan samle inn kasserte kjøretøy av alle merker for å oppnå
kravet om returandel.
§ 7 Godkjenning av retursystem
Retursystem for kasserte kjøretøy skal forhåndgodkjennes av Statens forurensningstilsyn eller
den Miljøverndepartementet bemyndiger. Det skal godtgjøres at ordningen tilfredsstiller
kravene i denne forskriften. Det kan stilles ytterligere vilkår for godkjenningen.
Godkjenningen kan trekkes tilbake dersom vilkårene ikke oppfylles.
Enhver skal vederlagsfritt kunne levere til retursystemet ethvert kassert kjøretøy, jf. § 2 første
ledd. Retursystemet skal ha god geografisk tilgjengelighet.
Alle produsenter skal ha adgang til å delta i retursystemet og alle deltakerne skal behandles på
like vilkår. Det er likevel adgang til å differensiere prisen på deltakelse i systemet avhengig av
kostnadene ved å behandle de ulike kjøretøyene.
Det må kunne dokumenteres at retursystemet har tilstrekkelig finansiell sikkerhet.
Enhver kan etablere og drive retursystem for kasserte kjøretøy.
Se § 21
Kommentar til § 7 Godkjenning av retursystem
Alle bileiere kan vederlagsfritt levere sin bil til nærmeste godkjente behandlingsplasser for kassering.
§ 8 Dokumentasjon av deltakelse i retursystem
Den som produserer eller importerer kjøretøy skal kunne dokumentere at de kjøretøy som
produseres eller importeres er tilknyttet et godkjent retursystem. Dokumentasjonen skal på
forespørsel fremlegges for Statens forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet
bemyndiger.
Kommentar til § 8 Dokumentasjon av deltakelse i retursystem
Alle som produserer eller importerer kjøretøy må ved registrering av kjøretøyet på trafikkstasjonen dokumentere
at de er tilknyttet et godkjent retursystem.
Rent praktisk vil det for produsenter og importører som har kreditt hos Tollvesenet (og med det er godkjent for
registrering via ”virtuell trafikkstasjon”) innebære at man ved søknad om kreditt må dokumentere deltakelse i
godkjent system.
For andre produsenter og importører er det flere muligheter. Man kan normalt betale statlige avgifter og andre
innmeldingsvederlag hos Tollvesenet og få alle kvitteringer (unntatt forsikring) på ett sted. Alternativt kan man
betale et slikt vederlag hos returselskap eller forsikringsselskap og ta med kvitteringen til trafikkstasjonen ved
registrering.
Kapittel IV: Behandling av kasserte kjøretøy
§ 9 Krav til behandlingsanlegg
Den som driver behandlingsanlegg for kasserte kjøretøy må ha særskilt tillatelse fra
forurensningsmyndigheten etter forurensningslovens § 11.
Som et minimum skal kravene i vedlegg 1 til denne forskrift tilfredsstilles og komponenter og
materialer som er merket eller på andre måter gjort identifiserbare etter § 4 andre ledd skal
fjernes.
Kommentar til § 9 Krav til behandlingsanlegg
Tillatelser som allerede er gitt vil fortsatt gjelde, i tillegg til at krav i vedlegg 1 og 2 til denne forskriften gjelder
fra 1. juli 2002. Tillatelse etter denne bestemmelsen vil også gjelde som tillatelse etter forskrift om spesialavfall
av 19.05.94, § 6.
Kravene i vedlegg 1 gjelder også for områder hvor det lagres kasserte kjøretøy forut for behandling. Etter
vedlegg 1, punkt 1, kreves det fast dekke for et passende areal på slik oppstillingsplass. Hva som skal ansees som
passende areal må vurderes konkret. Der hvor det plukkes deler eller kjøretøyene utsettes for annen ytre
påvirkning som medfører fare for forurensning, må det være fast dekke. Kjøretøy som er særlig skadet eller av
andre årsaker utgjør en forurensningsfare må lagres på sted med fast dekke. Oppstillingsplass hvor kasserte
kjøretøy lagres før behandling, uten at det plukkes deler eller at kjøretøyene lagres slik at de kan medføre
forurensning, trenger ikke slikt fast dekke.
Forurensningsmyndigheten kan også stille ytterligere vilkår, for eksempel om støy, skjerming mot innsyn,
åpnings-/driftstider med videre.
Spesialavfallsforskriften gjelder for oppbevaring og innlevering av spesialavfall. Det skal
føres oversikt over innlevering til spesialavfallssystemet.
Kravet til produsent og importør av kjøretøy om merking av komponenter og materialer som er unntatt i vedlegg
2 til denne forskrift, jf. § 4, vil først tre i kraft 01.07.2003.
Kravet til behandlingsplassen etter § 9, 2. ledd, vil av ovennevnte årsak få liten innvirkning på demonterings-
arbeidet de første årene etter denne dato på grunn av at det vrakes svært få nye kjøretøy. Det påligger allikevel
et ansvar for behandlingsplassen å fjerne merkede komponenter og materialer dersom det leveres inn slike
kjøretøy.
Kapittel V: Utfylling av vrakmelding og utbetaling av vrakpant
§ 10 Vrakpant
Vrakpant utbetales for kasserte kjøretøy som ble registrert (påskiltet) etter 1. januar 1977 eller
ble registrert (påskiltet) tidligere og som fortsatt var registrert 1. januar 1977.
Minstekrav til et panteberettiget vrak er at bilen innleveres til et godkjent behandlingsanlegg
med hel, og ikke oppdelt ramme, chassis eller selvbærende karosseri, hvor
understellsnummeret er preget.
Kommentar til § 10 Vrakpant
Krav til et panteberettiget kjøretøy innebærer i praksis at alle deler som kan skrus av kan være fjernet samt at
skjermer som er sveiset fast kan skjæres vekk, for øvrig er skjæring ikke tillatt før innlevering til godkjent
behandlingsanlegg. I tillegg kan bileier fjerne og ta med seg hjulene umiddelbart etter at bilen er levert på
oppsamlingsplassen.
§ 11 Utbetalingsmyndighet
Utbetaling av pant for kasserte kjøretøy som blir levert til behandlingsanlegg som er godkjent
av forurensningsmyndigheten til å skrive ut vrakmelding, foretas av Oslo distriktstollsted.
§ 12 Utfylling av vrakmelding
Ved mottagelse av kassert kjøretøy på behandlingsanlegg skal det fylles ut melding om
kjøretøyet på blankett fastsatt av Toll- og avgiftsdirektoratet, jf. minstekrav til vrakmelding i
vedlegg 3. Opplysning om kjøretøyets siste kjennemerke skal dokumenteres ved forevisning
av vognkort, kvittering fra Statens vegvesen, for innleverte skilter eller kvittering for betalt
forsikring. Kjøretøyets understellsnummer skal dokumenteres med eventuelt vognkort og
kontrolleres mot vraket så fremt det er leselig.
Den som leverer kjøretøyet skal legitimere seg ved forevisning av pass, førerkort eller
tilsvarende dokument. Legitimasjonsdokumentets nummer samt person- eller foretaksnummer
skal påføres vrakmeldingen.
Kommentar til § 12 Utfylling av vrakmelding
Alle som leverer kasserte kjøretøy må legitimere seg med pass, førerkort eller tilsvarende dokument. For å få en
sikker identifisering og rasjonell registrering i Toll- og avgiftsdirektoratets utbetalingssystem må fødselsnummer
og/eller foretaksnummer oppgis.
§ 13 Journalføring og innsending av vrakmelding
Vrakmeldingene skal registreres på behandlingsanleggene i journal i stigende
løpenummerorden.
Elektronisk overføring av vrakmeldinger fra behandlingsanleggene skal benyttes for brukere
som er godkjent av Toll- og avgiftsdirektoratet. Slike meldinger kan overføres daglig.
Overføringen innebærer ikke endringer i plikten til utfylling og oppbevaring av
vrakmeldinger.
Dersom elektronisk overføring ikke benyttes skal vrakmeldingene sendes samlet til Oslo
distriktstollsted den 1. og 15. i hver måned.
Faller nevnte dato på lørdag eller helgedag, utskytes avsendelsen til nærmeste følgende
virkedag som ikke er lørdag.
§ 14 Utbetaling av pant
Oslo distriktstollsted utbetaler vrakpant, når vilkårene for det er til stede, til den som beløpet i
følge vrakmeldingen skal betales til. Vrakpantsatsen bestemmes ved de årlige budsjettvedtak i
Stortinget.
Utbetalingen skjer på den måten og til den tid som Toll- og avgiftsdirektoratet bestemmer.
§ 15 Oppbevaring av regnskaper
Behandlingsanleggenes regnskaper med bilag - herunder kopi av vrakmeldinger og tilhørende
journal - skal oppbevares som fastsatt i lov om regnskapsplikt av 13. mai 1977 nr. 35 § 11.
Kapittel VI: Avsluttende bestemmelser
§ 16 Rapporteringsplikt
Produsenter av kjøretøy skal kunne dokumentere hvordan forpliktelsene etter denne
forskriften oppfylles. Slik dokumentasjon skal på anmodning fremlegges for Statens
forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet bemyndiger.
Statens forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet bemyndiger kan fastsette
nærmere retningslinjer for rapporteringen.
§ 17 Tilsyn
Forurensningsmyndigheten fører tilsyn med at denne forskriften følges. Med forurensnings-
myndigheten menes Statens forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet bemyndiger
når det gjelder kapittel II og III, og fylkesmannen eller den Miljøverndepartementet
bemyndiger når det gjelder kapittel IV.
Toll- og avgiftsdirektoratet, eller den Finansdepartementet bemyndiger, fører tilsyn etter kap.
V i denne forskrift.
Kommentar til § 17 Tilsyn
Tilsynsmyndighetene har innenfor sine tilsynsområder myndighet etter produktkontrolloven §§ 5 og 8, og
forurensningslovens tilsynsbestemmelser. Dette innebærer at de når som helst har adgang til
behandlingsplassene. Behandlingsplassens eier, ledelse og andre ansatte er pliktige til å yte nødvendig hjelp og
veiledning. De plikter å gi relevante opplysninger etter pålegg fra tilsynsmyndigheten. Tollvesenet kan for
eksempel kreve innsyn i virksomhetens regnskap med bilag.
§ 18 Tvangsmulkt
For å sikre at bestemmelser i denne forskriften eller vedtak truffet i medhold av forskriften
overholdes, kan Statens forurensningstilsyn, fylkesmannen og Oslo distriktstollsted treffe
vedtak om tvangsmulkt etter produktkontrolloven § 13 eller forurensningsloven § 73 innenfor
sine tilsynsområder, jf. § 17.
§ 19 Klage
Vedtak truffet av fylkesmannen i medhold av denne forskrift kan påklages til Statens
forurensningstilsyn. Vedtak truffet av Statens forurensningstilsyn i første instans, kan
påklages til Miljøverndepartementet. Vedtak truffet av Oslo distriktstollsted i medhold av
kapittel V, kan påklages til Toll- og avgiftsdirektoratet.
§ 20 Straff
Ved overtredelse av denne forskrift eller vedtak truffet i medhold av forskriften kommer
produktkontrolloven § 12 eller forurensningsloven kapittel 10 til anvendelse, dersom ikke
forholdet omfattes av strengere straffebestemmelser.
§ 21 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
Denne forskrift trer i kraft 1. juli 2002. Fra samme tidspunkt opphører forskrift av 21. april
1978 nr. 12 fastsatt av Miljøverndepartementet om utbetaling av vrakpant for biler og
beltemotorsykler.
Frem til 1. januar 2007 gjelder § 6 bare for kjøretøy som er førstegangsregistrert i Norge etter
1. juli 2002. Fra 1. januar 2007 omfatter § 6 alle kjøretøy uavhengig av tidspunkt for
registrering.
Vedlegg 1
Tekniske minimumskrav for behandling i samsvar med forskriftens kapittel IV
1. Områder for lagring (inkludert midlertidig) av kasserte kjøretøy før behandling:
- fast, ugjennomtrengelig dekke på passende areal med oppsamlingsløsning eller
sandfang og oljeutskiller
- utstyr for behandling av avløpsvann i henhold til tillatelse eller tillatelse til overføring
av avløp til godkjent anlegg.
2. Områder for behandling (miljøsanering og forberedelse til videre behandling) skal være
utstyrt med:
- fast, ugjennomtrengelig dekke på passende areal med oppsamlingsløsning eller
sandfang og oljeutskiller
- passende arealer for demonterte komponenter, herunder arealer med fast dekke for
oppbevaring av oljeforurensede deler som kan benyttes om igjen
- passende beholdere for lagring av batterier (med elektrolyttnøytralisering på stedet
eller eksternt), oljefiltre samt filtre og kondensatorer som inneholder PCB/PCT
- passende lagertanker til særskilt oppbevaring av væsker fra kasserte kjøretøy;
drivstoff, olje, kjølevæske, bremsevæske og eventuelle andre væsker som finnes i det
kasserte kjøretøyet
- utstyr for behandling av avløpsvann i henhold til tillatelse eller tillatelse til overføring
av avløp til godkjent anlegg.
3. Krav til miljøsanering. For å redusere mulige forurensninger under videre behandling
skal det foretas:
- demontering av batteri og tanker for flytende gass
- demontering eller nøytralisering av mulig eksplosive komponenter (for eksempel
kollisjonsputer og beltestrammere)
- demontering av oljefiltre
- tapping og separat oppsamling av drivstoff, olje, kjølevæske, bremsevæske, samt alle
andre væsker i kasserte kjøretøy med mindre de er nødvendige for ombruk av de
aktuelle komponenter
- demontering av kvikksølvholdige komponenter, der det er mulig.
4. Krav til miljøsanering. For å fremme gjenvinning skal det foretas:
- demontering av katalysatorer
- demontering av dekk
- demontering av metallkomponenter som inneholder kobber, aluminium og
magnesium, med mindre disse metaller skilles ut i den etterfølgende fragmenteringen
- demontering av glass og større plastkomponenter med mindre disse materialer skilles
ut i den etterfølgende fragmenteringen.
5. Oppbevaring og behandling skal utføres på en slik måte at det i størst mulig grad unngås
skader på komponenter som inneholder væsker eller på komponenter og deler som kan
gjenvinnes.
Vedlegg 2
Materialer og komponenter som omfattes av bestemmelsene i § 4 andre
ledd og § 10 andre ledd.
Bly som legeringskomponent
1. Stål (inklusive stål belagt med sink) som inneholder høyst 0,35 vektprosent bly
2. Aluminium som inneholder høyst 0,4 vektprosent bly
3. Aluminium som inneholder høyst 4 vektprosent bly, i felger, motordeler og
vindusheiser
4. Kobberlegeringer som inneholder høyst 4 vektprosent bly
5. Lagerskåler og fôringer av bly/bronse
Bly og blyforbindelser som metall i komponenter
6. Batterier
7. Belegg på innsiden av drivstofftanker
8. Støtdempere
9. Vulkaniseringsmiddel for høytrykks- og drivstoffslanger
10. Stabilisatorer i beskyttelsesmaling (farger)
11. Glødemetall i elektroniske kretskort og andre anvendelsesområder
Seksverdig krom
12. Rustbeskyttende belegg på utallige nøkkelkomponenter i kjøretøyet (høyst 2 g
pr. kjøretøy)
Kvikksølv
13. Lyspærer og instrumentbelysning på dashbordet
Bruken av følgende applikasjoner vil med jevne mellomrom bli evaluert:
- bly som legering i aluminium i felger, motordeler og vindusheiser
- bly i batterier
- bly i balansevekter
- elektriske komponenter som inneholder bly bundet i glass eller keramisk materiale
- kadmium i batterier for elektriske kjøretøy,
og det vil på bakgrunn av slike evalueringer bli vurdert om vedlegg 2 skal endres i henhold til dette.
10
Vedlegg 3
Minstekrav til vrakmeldinger som utstedes i henhold til § 13
1. Navn og adresse samt underskrift og register- eller identifikasjonsnummer
(foretaksnummer) på den virksomhet eller det foretak som utsteder vrakmeldingen
2. Navn og adresse på den myndighet som er ansvarlig for tillatelsen (jf. § 9) til den
virksomhet eller det foretak som utsteder vrakmeldingen
3. Navn og adresse samt underskrift og register- eller identifikasjonsnummer
(foretaksnummer) på den virksomhet eller det foretak som utsteder vrakmeldingen,
dersom det gjøres av en produsent, forhandler eller innsamlingsvirksomhet på vegne av en
godkjent biloppsamlingsplass
4. Dato for utstedelse
5. Kjøretøyets nasjonalitetsbetegnelse og registreringsnummer (dokumentasjon for
registrering vedlegges, eller det vedlegges en erklæring fra den virksomhet eller det
foretak som utsteder vrakmeldingen, om at registreringsdokumentet er destruert) 1)
6. Kjøretøyets gruppe (M1 eller N1) samt merke og modell
7. Kjøretøyets identifikasjonsnummer (understellsnummer/chassisnummer)
8. Navn, adresse og nasjonalitet på den som leverer kjøretøyet eller eieren, samt dennes
underskrift
_______________
1) Dette krav kan fravikes, dersom det som følge av at registreringssystemet er elektronisk ikke finnes et
registreringsdokument i papirform.